Vi har et ansvar for å hjelpe dagens skoleelever/studenter og voksne med å komme til et tilfredsstillende nivå og vi har et ansvar for å tilpasse samfunnet for å imøtekomme deres behov.

Fra spesialskoler, til spesialklasser til integrering i klasserom

I 1951 kom spesialskoleloven som sikret et undervisningstilbud til elever som ikke “passet inn” i ordinær skole, i egne skoler. I de glade 60-åra ble det sett kritisk på denne segregerte formen, man ønsket seg heller en inkluderende skole. I 1969 foreslo Blomkomiteen et spesialskolesystem, som skulle integrere flest mulig i ordinær skole, men i egne klasser. I 1987 fikk alle rett til å gå på sin nærskole. Skolene kunne ikke lenger avvise “de vanskelige elevene” og sende dem til spesialskole. Med mindre de ønsket det selv. I 1992 ble nesten alle spesialskoler i Norge avviklet.

Og nå i 2011 er stortingsmelding “Læring og felleskap” lagt frem. En melding som omhandler hele det spesialpedagogiske feltet, og ønsker et enda tydeligere fokus på inkluderende fellesskapskole. Meldingen har et fremtredende budskap:

Det ordinære skoletilbudet skal bli bedre - da vil færre ha behov for spesialundervisning.

Pedagogisk bevissthet, og bevissthet i samfunnet

Det er ingen tvil om at vi vet mer om hva som er god opplæring for denne elevgruppen enn vi gjorde før. Ikke bare forskningsmiljøene vet mer. Det er en større bevissthet om, og aksept for, dysleksi idag enn det var for 20 år siden. “Folk flest” vet hva dysleksi er, og forbinder det ikke lenger med å være ubegavet.

Det har vært en eksplosjon i utvikling av spesialtilpasset programvare og utstyr. Hverdagen for de som bruker programmene er forandret fullstendig. Datahjelpemidler åpner dører både for innlæring og formidling av informasjon.

Økte skrivekrav i arbeidslivet, og i utdanningssystemet

Med alt som har hendt den siste tiden, har det virkelig ikke blitt bedre? Vår påstand er at den totale situasjonen er rimelig uforandret. Dagens ungdom med dysleksi har kanskje bedre i ferdigheter enn ungdom for 20 år siden. Men det hjelper lite når kravene til skriftlighet har økt med minst det samme. Det totale bildet er at elever og voksne med dysleksi /lese- og skrivevansker fortsatt kommer til kort. Det finnes knapt et yrke der man kan fungere uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det stilles høye krav til ferdigheter i de fleste yrker. Selv yrker som tradisjonelt er helt praktiske fører med seg noe skriftlig arbeid. Dette fokuset har også økt i skolen. Basisferdigheter skal arbeides med i samtlige fag. Eleven trekkes for stavefeil på historieprøven. En elev på elektro skal lære seg diktanalyse. Uten ståkarakter i engelsk får du ikke fagbrev som maler.

Politiske satsninger for Dysleksi Norge

“Å vente-og-se” er skadelig og utbredt. Tross en absolutt rett til å få barnet utredet, opplever mange at skolene venter i flere måneder, noen ganger år. Det tar også tid fra utredningen er ferdig til vedtak fattes og tiltak settes igang.

Det er helt avgjørende at læreren har en kunnskap om ulike pedagogiske metoder tilpasset den enkelte, bruk av lydbøker og tekniske hjelpemidler. Dyslektikere må gis muligheten til å vise hva de kan, ved at prøver og eksamen tilrettelegges.

Lærerne må la eleven bli så flink som eleven kan bli i basisferdighetene lesing og skriving. Vi kan ikke “gi opp” og heller kompensere. Men når elevene har kommet seg dit, eller er på vei dit, så er det tvilsomt om det hjelper eleven å bli holdt tilbake av stavefeil. Vi må tørre å kompensere samtidig som vi driver opplæring i basisferdighetene. Hvis vi insisterer på å teste elevene for det de preseterer uten hjelpemidler - hva annet gjør vi da enn å påpeke at elevene som har dysleksi har dysleksi? TA AV DEG BRILLENE OG HVIS MEG HVA DU KAN! Vi må skille mellom de basisferdighetene vi snakker om i opplæringssammenheng, og de ferdighetene eleven utvikler med hjelpemidlene sine, det er disse ferdighetene de tar med inn i arbeidslivet.

I Norge har vi en god Opplæringslov som tar vare på elevene våre - på papiret. Problemet er at rettighetene ofte ikke oppfylles og at det ikke finnes sanksjoner for kommuner som bryter Opplæringsloven - og det gjøres i stort omfang! Det er tydeligvis en forskjell på å ha rett og å få rett.

For at situasjonen for dyslektikere skal forbedre seg, må lærerutdanningen bli bedre. Elever med dysleksi har også det i andre fag enn språkfagene! Alle lærere må vite noe om tilrettelegging, hva som virker og hvor de skal søke hjelp hvis de kommer til kort.

For voksne som står utenfor arbeidslivet og ønsker seg inn, er det viktig å bli møtt av noen som har kunnskap om dysleksi. Mange fikk lite hjelp da de gikk på skolen, og for noen begynner det å bli mange år siden. Norge blir av noen omtalt som et “drømmeland for snyltere”. I det ligger det en antagelse om at det er attraktivt å leve på trygd i Norge, og at mange av de som gjør det ikke egentlig behøver det. Det er viktig å minnes hvorfor vi har et trygdesystem slik det foreligger i Norge. Mennesker som står utenfor arbeidslivet må få hjelp til å komme seg inn dersom de evner og ønsker det, og mennesker som ER uføre må tilbys verdige leveforhold.

Stortingsmelding 18 “Læring og Fellesskap”

Først en seier: Endelig kan skoler leie lydbøker uten å betale gebyr! Det har Dysleksi Norge arbeidet med i flere år. Vi håper det tidligere underforbruket er over, vi tror at dette vil bety mye for den enkelte elev!

Sett i lys av den nylig fremlagte stortingsmeldingen ser Dysleksi Norge disse sakene som særskilte prioriteringer:

PC en tilbake som hjelpemiddel

Da støtten til ordinært datautstyr ble fjernet fra Statbudsjettet, ble ansvaret flyttet til kommunen. Retten ble redusert til å gjelde elever som mottar spesialundervisning. For resten, gjelder generelle regler om at skolen må dekke utgifter til utstyr som skal brukes i undervisningen.

Denne nye ordningen er uoversiktelig, og har hatt en rekke uheldige konsekvenser. Det er usikkerhet i lokale myndigheter om hvem som skal få PC, og hvem som skal betale for det. Før var dette en av få rettigheter som kom nærmest automatisk. Alle med dokumenterte lese- og skrivevansker, fikk PC. Og selvsagt skal det være sånn! PC er bærebjelka for tilpasset opplæring. Å gjeninnføre støtten til PC ville vært et tiltak i tråd med regjeringens drøm om å lage et så godt ordinært tilbud at bare de færreste vil ha behov for spesialundervisning. Nettopp derfor er det så uforståelig at støtten til ordinært datautstyr er fjernet fra statsbudsjettet, og vanskeliggjort for de elevene som ikke har spesialundervisning. Det er litt som å stå i en bøtte og forsøke å løfte seg opp med hanken!

Brukermedvirkning

For å gjøre norsk skole bedre, må brukerorganisasjonene på banen. I helsesektoren anses det som en selvfølge i spørsmål som angår dem. Det burde være like selvfølgelig i opplæringssektoren. I Stortingsmeldingen fokuseres det på økt brukermedvirkning i det spesialpedagogiske feltet. Dysleksi Norge ønsker å få igangsatt et prosjekt kalt “mestringshus” med dette formål.

Lese-og skrivevansker: Høvfrekvente eller lavfrekvente vansker?

I St.mld 18 trekkes det et skille mellom høyfrekvente og lavfrekvente vansker, som vi er skeptiske til. Lavfrekvente vansker omtales som spesialpedagogiske og høyfrekvente vansker som allmennpedagogiske. Vi er enige i at kompetansen må inn i allmennpedagogikken, nettopp fordi vansken har høy forekomst. Vi er imidlertid skeptiske til å distansere lese- og skrivevansker og matematikkvansker fra det spesialpedagogiske felt. Mange vil ha behov for inngående spesialpedagogisk hjelp.

Universelle løsninger

Fjernkontrollen var opprinnelig ment som et hjelpemiddel for funksjonshemmede. Den ble nyttig for alle når noen fant på å koble den til en tv. Historisk sett har teknologisk utvikling til stor grad vært initiert av grupper med ”spesielle behov” som ganske raskt har blitt adoptert av allmennheten og således blitt ”generelle behov”. Skanneren er nok et godt eksempel. Et samfunn der alle deler samme plattform, de samme verktøyene er tilgjengelige for alle – for noen er de hjelpemidler, for andre er de avlastende. Med andre ord: Universell utforming.

Det er langt igjen før vi kan si at vårt samfunn er fullt ut tilgjengelig for mennesker med lese- og skrivevansker. Vi trenger å tilpasse samfunnet, det vil hjelpe dyslektikere og mange andre med lesevansker og andre vansker i større eller mindre grad - det vil rett og slett gjøre samfunnet vårt bedre.